Det er lenge siden mitt siste innlegg, men nå har jeg endelig mulighet og overskudd til å oppdatere dere på hvordan det går! For å oppsummere litt: Det har vært knalltøft. Enkelte dager har jeg vært veldig langt nede i kjelleren. Men jeg hadde heller aldri trodd at dette kom til å bli en enkel oppgave. Jeg var forberedt på dette. Nå er jeg inne i de berømte 100 siste km her i Spania. Når man har rundt 90 km igjen, flettes alle de forskjellige Caminoene sammen, og man møter mennesker som har gått andre veier! Her har jeg altså gått før. Det var i fjor da jeg gikk den nordlige Camino, eller kystcaminoen. Det kjennes godt å være på kjente trakter, og nå, 50 km fra Santiago, er jeg veldig sikker på at dette skal gå! Dette SKAL gå!
Den siste tiden har som sagt vært en påkjenning. Hvert skritt er tungt, og jeg må høre på kroppen for å vite om dette går bra: Kan jeg gå fortere eller saktere? Må jeg ta en pause eller kanskje er det lurest å stoppe for dagen? Vi har hatt noen knalltøffe fjell som har testet leddene, men samtidig gitt uvirkelige utsikter, og en nattehimmel så vakker at den minner om et eventyr! Vi har gått inn i regionen Galicia, en region kjent for vanskelig vær og plutselige regnbyger. Den har også et rykte for å være farget med eucalyptustrær, fargesprakende flora, god mat og åpne mennesker. Jeg har opplevd alt dette, som kanskje er bra, jeg har ihvertfall ikke båret den 380g tunge regnponchoen for ingenting!
Siden jeg har måttet passe på avstandene og kroppen enkelte dager, har jeg fått muligheten til å gjøre det Caminoen egentlig handler om; gå med andre mennesker. Jeg har blitt kjent med mange andre, og vi har delt god mat og drikke, og historier man kun hører her på caminoen, magiske vandringer og tankevekkende observasjoner langs veien. Det har vært helt herlig å få oppleve det jeg ble så glad i med caminoen fra forrige tur. Det minner meg på en gammel mann jeg traff første dag i fjor. Jeg hadde kjøpt en hengekøye jeg tenkte å sove i om nettene. "Ikke gjør det", sa han, "sov på herbergene. Menneskene er caminoen, det er de som vil gjøre dette magisk for deg selv." Så selv om jeg de siste par dagene har vært i superform og gått lange strekninger, er jeg på mange måter glad for at senebetennelsen holdt meg litt igjen.
50 km unna Santiago. To dager igjen av reisen min, og "Et skritt i riktig retning 2013". Søndag, dagen før Norges viktigste dag, er jeg fremme, og kan for første gang hvile skikkelig ut. I morgen er en kort dag på 30 km, og skjønnhetsetappen inn til katedralen bli på snaue 20 km. En vei fylt med barer og boder kun for pilegrimmer. Jeg gleder meg! På søndag vil jeg altså ha brukt de 22 dagene. Men! Jeg vil bare ha gått i 21 dager. Det forteller meg at jeg egentlig har 1 gådag igjen av prosjektet, og jeg planlegger noe vilt med dag nr 22. Noe jeg garantert kommer til å angre på. Noe jeg aldri har gjort før, og sikkert aldri kommer til å gjøre igjen. Men noe som kommer til å være en fin krone på verket, mens jeg tar mine siste skritt i riktig retning for denne gangen. Nå skal jeg finne senga for kvelden, så kommer en ny dag i morgen. Til neste gang! Buena noche!
Børge, Spania
