50 km - 2 dager unna Santiago!!!

Det er lenge siden mitt siste innlegg, men nå har jeg endelig mulighet og overskudd til å oppdatere dere på hvordan det går! For å oppsummere litt: Det har vært knalltøft. Enkelte dager har jeg vært veldig langt nede i kjelleren. Men jeg hadde heller aldri trodd at dette kom til å bli en enkel oppgave. Jeg var forberedt på dette. Nå er jeg inne i de berømte 100 siste km her i Spania. Når man har rundt 90 km igjen, flettes alle de forskjellige Caminoene sammen, og man møter mennesker som har gått andre veier! Her har jeg altså gått før. Det var i fjor da jeg gikk den nordlige Camino, eller kystcaminoen. Det kjennes godt å være på kjente trakter, og nå, 50 km fra Santiago, er jeg veldig sikker på at dette skal gå! Dette SKAL gå!

Den siste tiden har som sagt vært en påkjenning. Hvert skritt er tungt, og jeg må høre på kroppen for å vite om dette går bra: Kan jeg gå fortere eller saktere? Må jeg ta en pause eller kanskje er det lurest å stoppe for dagen? Vi har hatt noen knalltøffe fjell som har testet leddene, men samtidig gitt uvirkelige utsikter, og en nattehimmel så vakker at den minner om et eventyr! Vi har gått inn i regionen Galicia, en region kjent for vanskelig vær og plutselige regnbyger. Den har også et rykte for å være farget med eucalyptustrær, fargesprakende flora, god mat og åpne mennesker. Jeg har opplevd alt dette, som kanskje er bra, jeg har ihvertfall ikke båret den 380g tunge regnponchoen for ingenting!

Siden jeg har måttet passe på avstandene og kroppen enkelte dager, har jeg fått muligheten til å gjøre det Caminoen egentlig handler om; gå med andre mennesker. Jeg har blitt kjent med mange andre, og vi har delt god mat og drikke, og historier man kun hører her på caminoen, magiske vandringer og tankevekkende observasjoner langs veien. Det har vært helt herlig å få oppleve det jeg ble så glad i med caminoen fra forrige tur. Det minner meg på en gammel mann jeg traff første dag i fjor. Jeg hadde kjøpt en hengekøye jeg tenkte å sove i om nettene. "Ikke gjør det", sa han, "sov på herbergene. Menneskene er caminoen, det er de som vil gjøre dette magisk for deg selv." Så selv om jeg de siste par dagene har vært i superform og gått lange strekninger, er jeg på mange måter glad for at senebetennelsen holdt meg litt igjen.

50 km unna Santiago. To dager igjen av reisen min, og "Et skritt i riktig retning 2013". Søndag, dagen før Norges viktigste dag, er jeg fremme, og kan for første gang hvile skikkelig ut. I morgen er en kort dag på 30 km, og skjønnhetsetappen inn til katedralen bli på snaue 20 km. En vei fylt med barer og boder kun for pilegrimmer. Jeg gleder meg! På søndag vil jeg altså ha brukt de 22 dagene. Men! Jeg vil bare ha gått i 21 dager. Det forteller meg at jeg egentlig har 1 gådag igjen av prosjektet, og jeg planlegger noe vilt med dag nr 22. Noe jeg garantert kommer til å angre på. Noe jeg aldri har gjort før, og sikkert aldri kommer til å gjøre igjen. Men noe som kommer til å være en fin krone på verket, mens jeg tar mine siste skritt i riktig retning for denne gangen. Nå skal jeg finne senga for kvelden, så kommer en ny dag i morgen. Til neste gang! Buena noche!

Børge, Spania

Første store hinder resulterte i første, og forhåpentligvis siste hviledag

Akkurat da jeg trodde at jeg hadde funnet formen min her i Spania, kom det jeg hadde fryktet: Store smerter i høyre lår tvang meg til å gå saktere og saktere på dag nr. 10. For å ikke ta noen sjanser gjorde jeg den dagen kortere enn jeg hadde planlagt, bare for å oppdage at smerten var en veldig hoven muskel. Det var et knalltøft valg, men dag 11 måtte bli en dag i senga, der Ibuprofen og betennelsesdempende salve var følgesvennene mine. Mest sannsynlig er det en senebetennelse som trenger hvile og ro, og jeg håper å være tilbake på veien til dag 12 for å begynne på siste halvdel av reisa.

På den tiende dagen kom derimot en gladnyhet! Nå er en halv million skritt i riktig retning offisielt gått! Det tok ganske nøyaktig ni og en halv dag! Og jeg er definitivt over halvveis mot målet: Santiago! Så jeg kan koste på meg en hviledag, selv om det føles innmari bittert å ikke kunne gå noen skritt akkurat da. Jeg ligger fortsatt foran tidsskjemaet, og har en idé til hva jeg kan gjøre om jeg skulle komme frem tidligere enn planlagt til Santiago de Compostela. Terrenget den neste halvdelen er derimot tøffere å gå i enn på området som heter Mesetas. Nå blir det flere store fjell og generelt mere variasjon i terrenget. Så vi får se. Jeg tar det ett skritt om gangen, hver dag som går.

Selv om dagene har bestått av å gå så varsomt som mulig for å hindre skader, har jeg alltid tatt inn de magiske bildene av landskapet jeg går gjennom. Av og til må jeg bare stoppe opp, lukke øynene og dra inn den tørre lukta av Spanias herlige landevei. Jeg kan myse i retning sola over solsikkefylte marker, fugler som kretser over hodet mitt (forhåpentligvis ikke gribber) og pilegrimmer foran meg på veien. Det er virkelig en helt unik og magisk reise, noe alle jeg prater med er enig om.
En amerikaner og jeg funderte litt på ordet "drømme" her forleden. Om man drømmer om noe, så jobber man mot å gjøre drømmen til en realitet fant vi ut. Hvis ikke, ønsker man bare. Vi drømmer begge om å komme til Santiago, i likhet med resten av de som er på veien. Men den forskjellen likte jeg: å drømme, ikke å ønske. Vi var også gjennom utallige andre tema på den korte tiden vi delte. Man blir på et vis helt likestilt på Caminoen. Uansett alder, bakgrunn, kjønn, historie og bagasje. Her og nå kjemper man mot et felles mål, og er helt og holdent på samme nivå. Det er noe veldig menneskelig ved å bevege seg i det tempoet vi egentlig er laget for å bevege oss i. Å gå er ufattelig stimulerende, noe jeg tror alle er enig i.
Så; jeg tenkte at bloggen ikke bare skulle handle om det vakre og harde med reisa, litt filosofi fra landeveien er det plass til! Jeg vil avslutte bloggen med favorittsitatet jeg og Robert, som han het, fant ut sammen.
"Start dreaming, stop wishing!"

Børge Bruteig, Spania

Alvoret har sunket inn - bedre å være smart enn sterk

Jeg er nå på dag 7, og de siste tre dagene har vært knalltøffe. Jeg har innsett at denne turen potensielt kan være farlig, om jeg ikke planlegger dagene mine godt nok. Jeg sikter til vanninntak. I går pratet jeg med ei jente som selv hadde vært med på å ringe etter ambulanse, da en følgesvenn datt om på en av dagsvandringene her i Spania. Den neste uka skal jeg gjennom et parti som heter Mesetas, men har kallenavn som "De monotone sletter", "Helvetespartiet", "Sahara" og "Hallusinasjonsreisen". På mesetaen er det så og si ingen skygge på strekninger som kan vare i både 3 og 4 timer i strekk. Om man ikke har tatt nok forhåndsregler, og pakket nok vann for turen, kjemper man en tapende kamp mot sola. Jeg har i den forbindelse lagt igjen de kortermede skjortene på et herberg, til fordel for langermede skjorter som beskytter mot sola, og potensielle heteslag. Jeg har kjøpt et tørkle som jeg knyter i halsen, slik at det beskytter nakken. Jeg føler meg passe rar der jeg går, men heller det enn å være ubeskyttet mot sola. Så gjelder det bare å planlegge hver dagsetappe godt nok slik at jeg alltid har nok vann. En liten teskje salt i vannet, og en sprut sitron skal være bra. Har du kanskje noen flere tips om hva jeg bør passe på?

Jeg innser også at motivasjonen og viljen er sterkere enn musklene mine. Jeg kunne godt ha gått 50 km dagen, men har flere ganger kjent tendenser til at muskulaturen er på randen til å gå under. Ikke for alltid selvsagt, men i fjor ble jeg totalt satt ut av spill i 48 timer av en muskelbetennelse, som mest sannsynlig kom fra overanstrengte turer i fjellene, og det har jeg ikke råd til denne gangen. I går måtte jeg kutte en dag kort, nettopp fordi jeg syntes jeg kjente noe ulme i høyere lårmuskel. Men jeg ligger fortsatt godt foran skjema!

Jeg har kommet inn i gode rutiner på Caminoen. Når hver dagsvandring er over, og jeg er på herberget, pakker jeg ut, dusjer og smører musklene med tigerbalsam. Så vaskes klærne for hånd og henges opp. Etter en tur til butikken for middag, hviler jeg en times tid, sosialiserer med andre pilgrimmer, skriver litt i dagboka og fører dagens tur inn i systemet. Maten lages og spises mens jeg studerer neste dag i guideboka. Så er det egentlig ikke mer tid før klokka er 22:00, som betyr "lights off" på de fleste herbergene. Dagene er fortsatt fantastiske. Vi har hatt to dager med overskyet vær som er en velsignelse for vandringen, selv om de fleste savner sola for å farge de vakre omgivelsene. Om ikke lenge er jeg halvveis til Santiago. Jeg har fått et nytt favorittsitat, et gammelt ett fra Steve Jobs som passer veldig til El Camino de Santiago;
The journey is the reward.
Og med det, avslutter jeg dagens kapittel.

Nok en gang, over og ut fra Spania!
Børge

De 4 første dagene - 178 km - 228´041 skritt

De første dagene er alltid verst, blir det sagt på Caminoen, som denne veien heter, El Camino de Santiago, veien til Santiago. Etter en hektisk natt i Paris, hvor jeg mistet toget, og måtte ta meg frem i romantikkens by sine gater på nattestid. Etter en natt på hostel, kom jeg frem i byen St. Jean-Pied-de-Port. En vakker fransk by hvor de fleste besøkende er kommende pilegrimmer som skal ta fatt på sin tøffeste reise så langt. Meg selv inkludert. Natten før starten følte jeg meg rolig i kroppen, men spent på hva som skulle komme. Det er trange kår man bor på under reisa, man sover på herberg som holder alt fra dårlig til OK+ standard, for mellom 40-80 kr natta. Når man er vant til det vil man ikke ha det annerledes på Caminoen, selv om jeg har med en hengekøye for å av og til tilbringe natta under stjernene, slik de gjorde det før i tiden. Til lyden av en snorkende kar i køya over meg sovnet jeg inn, til mobilen vekket meg halv seks neste morgen for å starte eventyret.

Den første uken på veien er den verste, kroppen gjør vondt, mange får alvorlige plager som sene- og muskelbetennelser, heteslag og store smerter i ryggen pga for tung ryggsekk. Jeg vet heldigvis mange av fallgropene fra forrige tur i Spania, men da gikk jeg sjeldent mer enn tretti km dagen. Det har vært en enorm påkjennelse for både kropp og sinn disse fire dagene. Men hver ettermiddag, rundt klokka fire, når jeg har kommet frem til dagens destinasjon, kan jeg ikke annet enn smile. Det er noe fantastisk befriende med å gå. Spesielt gjennom Spanias vakre landskap, gamle byer med vakre byggverk og øde sletter uten skygge. Det er noe inspirerende med denne veien, og alle som går den er likestilt, uavhengig av alder eller bakgrunn. De jeg har møtt har kommet med fantastisk tilbakemeldinger når de hører om Et skritt i riktig retning, og jeg har truffet mennesker med utrolige historier. En amerikaneren som hadde mistet kona si til brystkreft, hadde en datter som nettopp hadde fjernet brystene sine for å minske sjansene for kreft. De to guttene fra Tyskland med hunden Timmy, som begynte sin reise fra dørstokken sin, og hadde nå gått i litt over to mnd. Ei jente fra Spania gikk for å bearbeide morens bortgang til nettopp brystkreft. Eller den 81 år gamle mannen som gikk sin 18 Camino, og fortalte at for han var det et dop og en medisin. Jeg kunne ha gått i detalj om alt det fantastiske jeg har fått oppleve på de korte fire dagene, men jeg må finne senga før morgendagen.

Jeg har det magisk, og den eneste grunnen til at jeg ikke er i Santiago de Compostela allerede, er fordi jeg må ta hensyn til kroppen for hvert skritt jeg tar. Med det korte tidsrommet jeg har gitt meg, er det ikke tid til hviledager for å komme seg etter skader! Gode nyheter kom i forigårs; Løpeskjørt.no vil donere 1000,- kr til brystkreftsaken via Et skritt i riktig retning! Jeg er superlykkelig for å ha fått inn det første JA´et, og nå venter jeg bare på at noen vil bli med på konseptet med å gi 1 øre for hvert skritt jeg tar!
Kanskje du kjenner en bedrift som kanskje vil bli med? ;)

Over og ut,
Børge,
Spania

Galdhøpiggen x3, stunt vellykket!

Etter 5-6t kjøring til teltstedet ved foten av Galdhøpiggen, kom jeg frem i mørket mens regnet pøste ned. Jeg ofret hva jeg hadde på meg, og slo opp mitt neste hjem de neste tre nettene. Kald og våt vinket jeg til kjørelæreren min, som hadde hjulpet med skyss, mens han kjørte av sted. Jeg hadde gledet meg til en kopp kamomillete før soveposen, men klokka fortalte meg at teen måtte vente til neste dag. Med et håp om at kroppen ville være varmere når jeg våknet, sovnet jeg til lyden av regn mot teltduk.

Ønsket om en varm kropp, ble ikke innfridd, tross ullundertøy og flere lag tepper og soveposer. Regnet overtale meg til å bryte mor sin hellige regel om å aldri ha primus i ytterteltet, og straks tok jeg fatt på første etappe, rundt 11 km langs veien til Juvasshytta. Der ventet den hellige gral, traktekaffe! Da vi møtte opp for informasjon før turen til toppen, ble det klart at oslovinterskoene ikke kunne måle seg med hva resten av gruppa hadde på bena. Bekledningen 11 åringen ved siden av meg sportet, fikk bestemors anorakk strl xxl med ponco utenpå, til å virke heller tafatt. Med en tanke om at utstyr ikke kunne måle seg med viljestyrke, gikk jeg først, i hælene på den fremste føreren. Turen kan deles opp slik; noen kilometer over ei steinrøys, brevandring, klatring til piggen. De første to etappene var relativt enkle, mens klatringen opp de siste høydemeterne tok sin toll. Oppe på toppen er en liten stue, hvor de selger kaffe og sjokolade. De hadde ikke den doble latten på soyamelk med vaniljesmak jeg ba om, men aldri før har pulverkaffe smakt så godt. Under dag 1 ble jeg intervjuet om prosjektet og stuntet av NRK lokalradio, mens jeg nøt utsikten mot en grå tåkevegg. Litt av poenget med stuntet er jo samtidig å gi media en litt unik intervjusjanse, så nå kan jeg huke av den boksen også! Nedstigningen gikk problemfritt, og jeg rakk akkurat en rask middag før jeg sluknet i åttetiden, igjen til lyden av regn.

Morgenen dag 2 våknet jeg med en øm og frossen kropp. Frokosten ble byttet ut med te før jeg jogget meg varm de første km mot hytta. Værgudene hadde bestemt seg for snø idag. Dette, blandet med en god økning i vindstyrke, gjorde alle tre etappene knallharde, all respekt til 9åringen som fullførte turen i gruppa! Jeg presset meg til å få ferdig turens første blogg vel nede i campen, og fikk lest et Kap. I boka jeg har med. Jeg har en anelse om hvordan kroppen vil kjennes når jeg våkner, og vet at i løpet av stuntets tredje og siste dag vil jeg bevise at viljestyrke til syvende og sist slår godt utstyr! Jeg tenker mye på turen gjennom Spania mens jeg er her. Jeg tenker på hvorfor jeg gjør dette, på hvem jeg går for. Minner meg på ordene en pilegrim sa til meg under første gang jeg gikk reisa gjennom Spania; to walk a given distance is all about strenght. But never in your feet or body. It´s in your head the magic happens.
Jeg gleder meg til å ta fatt på turen! Og har ett siste ess i ermet for å forsøke å få noen bedrifter til å donere noen øre!

Tamrein langs fjellrekka opp mot hytta

På toppen den tredje dagen!

Galdhøpiggen badet i sollys, dag 3

Galdhøpiggen neste!

Idag setter jeg snuten for Galdhøpiggen.
Jeg drar direkte etter jobb, og får skyss
de 5 timene til stedet jeg har sett meg
ut som teltplass. Takket være google
street view har jeg kunnet 

planlegge mye fra min egen stue!
Det var ikke mange dagene 

siden jeg sjekket at temperaturene skal
være rundt 0, så sommersoveposen jeg
hadde tenkt å campe med er forsterket
med ullteppe og lakenpose. Alt jeg skal
leve med de neste tre dagene er pakket i
en litt for stor sekk. 120 km på tre dager
blir tøft, spesielt med Galdhøpiggen 

som en ekstra utfordring hver av dagene.
Jeg håper på godt vær (selv om yr melder
snø og regn) og noen fine fotturer som vil
herde meg litt før Spanias varme landevei. 

Kommende fredag flyr jeg til Paris, hvor jeg skal ta meg videre til startbyen for reisa. Både bloggen og facebooksiden vil nok merke større aktivitet fra min side den neste tiden. Foreløpig er ingen bedrifter med på reisa. Etter disse tre dagsturene vil jeg ha ganske nøyaktige tall for hvor mange skritt jeg bruker på kilometeren i praksis. Før jeg drar til Frankrike skal jeg gjøre et siste forsøk på å personlig nå ut til 20 nøye utvalgte bedrifter, så får vi se hva som skjer. Turen skal gåes på under 22 dager uansett hva som skjer! Men ett skritt av gangen. Først skal Galdhøpiggen og jeg bli bedre kjent over tre spesielle stevnemøter!

42 km på Karl Johan - Check!

Forrige lørdag, etter "fiaskoen" fra torsdag hvor en vekter viste meg vekk fra Karl Johan, fikk jeg gjennomført tredemøllestuntet! Jeg var på plass klokka ni om morgenen, satte opp utstyret, fylte 10 liter vann på to tanker og la ivei! Det hele gikk overraskende bra! Jeg hadde perfekt vær. I motsetning til torsdagen, da sola steikte uten skyer, var det overskyet og svalt. Bakdelen var at etter nøyaktig 3,5 t, 21 km, åpnet himmelen seg, og det fosset ned i 7-8 min. Takket være en veldig mobil tredemølle fikk jeg kommet under tak relativt raskt, og startet opp igjen etter 10 min. Etter stuntet flyttet jeg utstyret hjem igjen, via en tralle. Og de siste kreftene jeg hadde igjen ble brukt opp ved å servere mennesker mat og drikke på Fontés hvor jeg jobber. Sliten kan ikke begynne å beskrive følelsen da jeg fikk lagt meg den natta. Lår, rompe, legger og føttene var helt ferdig, men søndagen var jeg overraskende opplagt igjen! Jeg er 100% overbevist over at jeg hadde klart å gå nye 40 km om jeg var nødt, slik jeg kommer til å måtte gjøre hver dag i Spania. 

Mange mennesker vet nå at jeg gjør dette. Selv om de ikke er tilhengere på Facebooksiden, vet tusenvis om hva «Et skritt i riktig retning» gå ut på. Mange tvilte på at det kom til å gå. Flere visste at jeg ville klare det. Enkelte var bekymret for helsen min. De aller fleste smilte og sa lykke til. Men alle jeg pratet med fortalte hvor viktig formålet var, og  hvor bra aksjonen var. Jeg fikk flere rørende historier fra kvinner som tok meg i armen og fortalte om når de gikk gjennom brystkreftmarerittet. Jeg fikk ny giv, og ble minnet på hvorfor jeg gjør dette, flere ganger. Det er flere som har lurt på hvorfor jeg valgte akkurat brystkreftsaken, og jeg skal komme med et blogginnlegg om dette iløpet av uken. I mine lyne fikk jeg utført akkurat hva jeg ville med stuntet. Så fortsett å spre ordet! Ikke bare på facebook. Neste gang det er lunch på jobben har dere et samtaleemne, eller på café med vennegjengen. Jeg er ufattelig takknemlig for all hjelp jeg kan få! Det kommer til å skje litt mer før jeg drar til Frankrike for å begynne veien. Imorgen vil jeg fortelle om et nytt stunt, jeg venter bare på en siste bekreftelse. Så ´stay tuned´!

Børge

 Slik var utsikten i rundt 7 timer forrige lørdag

Fetteren min var snill nok til å supplere meg med kaffe og bananer mot slutten av stuntet

Av og til var det 20-30 om gangen som leste på skiltet jeg hadde tatt med, noen ganger bare en håndfull. Men det tok aldri mange sekunder før nye stoppet opp for å lese.

Det var ikke bare jeg som søkte ly da himmelen åpnet seg