42 km på Karl Johan - Check!

Forrige lørdag, etter "fiaskoen" fra torsdag hvor en vekter viste meg vekk fra Karl Johan, fikk jeg gjennomført tredemøllestuntet! Jeg var på plass klokka ni om morgenen, satte opp utstyret, fylte 10 liter vann på to tanker og la ivei! Det hele gikk overraskende bra! Jeg hadde perfekt vær. I motsetning til torsdagen, da sola steikte uten skyer, var det overskyet og svalt. Bakdelen var at etter nøyaktig 3,5 t, 21 km, åpnet himmelen seg, og det fosset ned i 7-8 min. Takket være en veldig mobil tredemølle fikk jeg kommet under tak relativt raskt, og startet opp igjen etter 10 min. Etter stuntet flyttet jeg utstyret hjem igjen, via en tralle. Og de siste kreftene jeg hadde igjen ble brukt opp ved å servere mennesker mat og drikke på Fontés hvor jeg jobber. Sliten kan ikke begynne å beskrive følelsen da jeg fikk lagt meg den natta. Lår, rompe, legger og føttene var helt ferdig, men søndagen var jeg overraskende opplagt igjen! Jeg er 100% overbevist over at jeg hadde klart å gå nye 40 km om jeg var nødt, slik jeg kommer til å måtte gjøre hver dag i Spania. 

Mange mennesker vet nå at jeg gjør dette. Selv om de ikke er tilhengere på Facebooksiden, vet tusenvis om hva «Et skritt i riktig retning» gå ut på. Mange tvilte på at det kom til å gå. Flere visste at jeg ville klare det. Enkelte var bekymret for helsen min. De aller fleste smilte og sa lykke til. Men alle jeg pratet med fortalte hvor viktig formålet var, og  hvor bra aksjonen var. Jeg fikk flere rørende historier fra kvinner som tok meg i armen og fortalte om når de gikk gjennom brystkreftmarerittet. Jeg fikk ny giv, og ble minnet på hvorfor jeg gjør dette, flere ganger. Det er flere som har lurt på hvorfor jeg valgte akkurat brystkreftsaken, og jeg skal komme med et blogginnlegg om dette iløpet av uken. I mine lyne fikk jeg utført akkurat hva jeg ville med stuntet. Så fortsett å spre ordet! Ikke bare på facebook. Neste gang det er lunch på jobben har dere et samtaleemne, eller på café med vennegjengen. Jeg er ufattelig takknemlig for all hjelp jeg kan få! Det kommer til å skje litt mer før jeg drar til Frankrike for å begynne veien. Imorgen vil jeg fortelle om et nytt stunt, jeg venter bare på en siste bekreftelse. Så ´stay tuned´!

Børge

 Slik var utsikten i rundt 7 timer forrige lørdag

Fetteren min var snill nok til å supplere meg med kaffe og bananer mot slutten av stuntet

Av og til var det 20-30 om gangen som leste på skiltet jeg hadde tatt med, noen ganger bare en håndfull. Men det tok aldri mange sekunder før nye stoppet opp for å lese.

Det var ikke bare jeg som søkte ly da himmelen åpnet seg

Oslo Bymiljøetat sendte ut vekter for å stanse veldedeighetsprosjekt

I den siste uka har jeg jobbet mot idag. Idag skulle det første stuntet avdekkes, jeg skulle stå å gå på en tredemølle, midt i Karl Johans gate for å forsøke å spre prosjektet til nye mennesker. Jeg hadde fått lånt en tredemølle av treningspartner.no som leverte en så og si helt ny mølle fra deres showroom på Lierstranda. Politiet hadde gitt meg tommel opp, og søknad til Oslo Bymiljøetat var sendt på mandagen som var. Jeg hadde jobbet til sent på natt flere kvelder for å få ferdig alle komponentene, og idag sto jeg klar på mølla presis kl 09:00. Det hele gikk overraskende bra. Folk var nysgjerrige, stoppet opp for en prat. Jeg er offisielt i mange kinesiske fotoalbum, dette var utrolig gøy å ta bilde av visstnok! Høydepunktet var vel når det kom et Iransk TVcrew for å dokumentere det hele på engelsk, så det er nok på tide å lage en engelsk versjon av facebooksiden. En eldre dame stoppet opp og sa med et glis; «Jasså, så du skal gå Spania på tvers? Idag har jeg gått helt ifra Sognsvann og hit, så jeg gjør de´ikke så værst sjæl!» før hun trasket videre ned den brennhete Karl Johan. Alt gikk virkelig bra, helt til en vekter jeg hadde snakket med tidligere, og forklart at jeg hadde mitt på det rene, kom tilbake nesten flau. Han hadde vært i kontakt med oslo bymiljøetat, som ikke hadde mottatt noe mail fra meg, og hadde derfor sendt han for å eskortere meg vekk. Jeg tenkte på musikerne som hadde tatt opp dobbelt så stor plass som det jeg gjorde, tidligere på dagen. Bak meg sto en ballongmann å solgte overprisete ballonger. Nedover Karl Johan kunne jeg skimte ihvertfall 5 ulike skikkelser i merkelige kostymer som ville ha penger for å bevege på seg. Vekteren forklarte at siden de ba om penger, eller solgte noe, var det ok at de sto der. I et sekund tenkte jeg at Oslos bybilde hadde ikke rom for individer som ville utrette noe godt, den plassen var forbeholdt de som ville tjene litt raske penger. Det var klart at denne vekteren ikke likte jobben han var sendt til å utføre, vi hadde derfor en hyggelig prat om hvordan jeg skulle gå frem for å få riktig tillatelse på Lørdagen som kom. Etter at han hadde hjulpet meg med å rydde vekk tredemøllen, trasket jeg hjemover, hvor jeg tok utskrift av søknaden jeg hadde sendt forrige mandag.

På Bymiljøetaten ble det en del venting, før jeg fikk beskjed om at søknaden hadde nok aldri kommet frem. Og dessverre skulle den eneste personen som kunne ta slike avgjørelser, samme person som tidligere hadde sendt vekteren dit jeg sto, ta ferie etter idag. Og det var ikke sikkert jeg fikk tak i henne før hun dro, jeg måtte forstå at her drev de med flexitid. Jeg gav meg ikke så lett, og sa jeg ikke ville dra derfra før jeg ihvertfall hadde fått lagt frem problemstillingen min til noen litt lengre oppe i systemet. Til sist fikk jeg endelig prate med en utrolig hyggelig dame, som sa at denne gangen skulle de gjøre et unntak. Vi ordnet med detaljene, og nå er det offisielt ingenting som kan gå galt kommende Lørdag! Bank i bordet. Jeg lærte mye av de skarve tre timene jeg stuntet idag, og kan garantere at på lørdag vil alt være perfekt! 

Hvorfor Spania?

El Camino de Santiago de Compostela

Det er flere som har undret seg over hvorfor jeg velger å gå i Spania. Jeg skal altså gå en tur som heter El Camino de Santiago, og betyr ´veien til Santiago´. Flere tusen går denne veien hvert år, men å gå den på 22 dager vil nok regnes som galskap for de fleste. Jeg oppdaget El Camino i fjor. Ved en tilfeldighet. Det hele startet i Trondheim. Nettopp ferdig med et år som barnehageassistent hadde gitt meg en god sum feriepenger og mye tid jeg kunne bruke på hva jeg ville. Jeg ønsket noe litt annerledes enn de trygge feriene jeg var vant til, så jeg startet like godt med haiking. Fordi jeg visste hva jeg ville, men ikke hvordan. Noe utenom det vanlige, hvor jeg kunne bli litt testet psykisk og fysisk. Ikke mye tid den første dagen gikk, før målet med reisa ble klart. Mener det var den tredje bilen som plukket meg opp, tre ungdommer som hadde vært på købentur. Selv var jeg usikker på om de skulle i samme retning som meg, men gutta overbeviste om at det var smart å sitte på med de et stykke. De tok feil. Og jeg måtte haike tilbake til der de plukket meg opp. Men det var i den bilen det startet.

"Hvor langt håper du å få haike da?" spurte den ene, og jeg svarte at Spania hadde vært en fin destinasjon. "Da må du sjekke ut El Camino. Litt usikker på hva det er, men vi så 5 min av en dansk dokumentar, og det var en masse ungdommer som var veldig lykkelig mens de gikk ganske langt, så noe spesielt må det være". Da jeg fant ut at jeg måtte haike tilbake, hadde jeg fortsatt ´El Camino´ i bakhodet. Et kjapt søk med en smarttlf jeg fikk låne i den neste bilen, fortalte meg at det var en pilegrimsreise på 8-900 km i Spania. Her skal det sies at jeg ofte har lurt på hva som trakk meg mot idéen til å begynne med. Jeg er ikke spesielt glad i å gå, glad i en god fjelltur, men skal helst ikke være på lengre enn 1,5 mil. Jeg er heller ikke religiøs av meg. Og joda, glad i varme, men bare når jeg ikke behøver å gjøre så mye i den. Nøyaktig hva som var såpass attraktivt med idéen om å gå et land på tvers, i sesongvarmen til Spania, har jeg aldri funnet et logisk svar på. Men fra sekundet jeg leste om El Camino, visste jeg at dette måtte jeg bare gjøre. Haikingen fortsatte i ti dager, gjennom Norge og Danmark, og en god del i Tyskland. Hver kveld gikk jeg alltid inn på en internettkafé og leste det jeg kunne komme over om Caminoen. Et fly tok meg fra Tyskland til Barcelona, hvor nødvendig utstyr ble kjøpt, og det unødvendige sendt hjem. Plutselig satt jeg på en nattbuss som tok meg til begynnelsen av det vakreste eventyret jeg har vært på. Veien mot Santiago de Compostela.

Da jeg 850 km senere befant meg i Santiago, var jeg en forandret mann. På skarve 26 dager hadde jeg opplevd enormt mye, erfart og sett, tenkt og filosofert, og gått et land på tvers. Det er på sin plass å dele at den reisa forandret livet mitt på så mange områder, og jeg er overbevist om at den gjorde meg til en sterkere og mer målrettet person. Så nå skal den få lov å forandre livene til andre. «Et skritt i riktig retning» har startet, men det er en lang vei igjen, som skal gåes, et skritt av gangen.

Jeg er så ydmyk over hvor god start den har fått, og gleder meg til å jobbe knallhardt for å få prosjektet opp i skyene. Så ikke glem å fortsett å spre ordet! Og tusen, tusen takk, for varme ord og motiverende mailer!