Første store hinder resulterte i første, og forhåpentligvis siste hviledag

Akkurat da jeg trodde at jeg hadde funnet formen min her i Spania, kom det jeg hadde fryktet: Store smerter i høyre lår tvang meg til å gå saktere og saktere på dag nr. 10. For å ikke ta noen sjanser gjorde jeg den dagen kortere enn jeg hadde planlagt, bare for å oppdage at smerten var en veldig hoven muskel. Det var et knalltøft valg, men dag 11 måtte bli en dag i senga, der Ibuprofen og betennelsesdempende salve var følgesvennene mine. Mest sannsynlig er det en senebetennelse som trenger hvile og ro, og jeg håper å være tilbake på veien til dag 12 for å begynne på siste halvdel av reisa.

På den tiende dagen kom derimot en gladnyhet! Nå er en halv million skritt i riktig retning offisielt gått! Det tok ganske nøyaktig ni og en halv dag! Og jeg er definitivt over halvveis mot målet: Santiago! Så jeg kan koste på meg en hviledag, selv om det føles innmari bittert å ikke kunne gå noen skritt akkurat da. Jeg ligger fortsatt foran tidsskjemaet, og har en idé til hva jeg kan gjøre om jeg skulle komme frem tidligere enn planlagt til Santiago de Compostela. Terrenget den neste halvdelen er derimot tøffere å gå i enn på området som heter Mesetas. Nå blir det flere store fjell og generelt mere variasjon i terrenget. Så vi får se. Jeg tar det ett skritt om gangen, hver dag som går.

Selv om dagene har bestått av å gå så varsomt som mulig for å hindre skader, har jeg alltid tatt inn de magiske bildene av landskapet jeg går gjennom. Av og til må jeg bare stoppe opp, lukke øynene og dra inn den tørre lukta av Spanias herlige landevei. Jeg kan myse i retning sola over solsikkefylte marker, fugler som kretser over hodet mitt (forhåpentligvis ikke gribber) og pilegrimmer foran meg på veien. Det er virkelig en helt unik og magisk reise, noe alle jeg prater med er enig om.
En amerikaner og jeg funderte litt på ordet "drømme" her forleden. Om man drømmer om noe, så jobber man mot å gjøre drømmen til en realitet fant vi ut. Hvis ikke, ønsker man bare. Vi drømmer begge om å komme til Santiago, i likhet med resten av de som er på veien. Men den forskjellen likte jeg: å drømme, ikke å ønske. Vi var også gjennom utallige andre tema på den korte tiden vi delte. Man blir på et vis helt likestilt på Caminoen. Uansett alder, bakgrunn, kjønn, historie og bagasje. Her og nå kjemper man mot et felles mål, og er helt og holdent på samme nivå. Det er noe veldig menneskelig ved å bevege seg i det tempoet vi egentlig er laget for å bevege oss i. Å gå er ufattelig stimulerende, noe jeg tror alle er enig i.
Så; jeg tenkte at bloggen ikke bare skulle handle om det vakre og harde med reisa, litt filosofi fra landeveien er det plass til! Jeg vil avslutte bloggen med favorittsitatet jeg og Robert, som han het, fant ut sammen.
"Start dreaming, stop wishing!"

Børge Bruteig, Spania