De første dagene er alltid verst, blir det sagt på Caminoen, som denne veien heter, El Camino de Santiago, veien til Santiago. Etter en hektisk natt i Paris, hvor jeg mistet toget, og måtte ta meg frem i romantikkens by sine gater på nattestid. Etter en natt på hostel, kom jeg frem i byen St. Jean-Pied-de-Port. En vakker fransk by hvor de fleste besøkende er kommende pilegrimmer som skal ta fatt på sin tøffeste reise så langt. Meg selv inkludert. Natten før starten følte jeg meg rolig i kroppen, men spent på hva som skulle komme. Det er trange kår man bor på under reisa, man sover på herberg som holder alt fra dårlig til OK+ standard, for mellom 40-80 kr natta. Når man er vant til det vil man ikke ha det annerledes på Caminoen, selv om jeg har med en hengekøye for å av og til tilbringe natta under stjernene, slik de gjorde det før i tiden. Til lyden av en snorkende kar i køya over meg sovnet jeg inn, til mobilen vekket meg halv seks neste morgen for å starte eventyret.
Den første uken på veien er den verste, kroppen gjør vondt, mange får alvorlige plager som sene- og muskelbetennelser, heteslag og store smerter i ryggen pga for tung ryggsekk. Jeg vet heldigvis mange av fallgropene fra forrige tur i Spania, men da gikk jeg sjeldent mer enn tretti km dagen. Det har vært en enorm påkjennelse for både kropp og sinn disse fire dagene. Men hver ettermiddag, rundt klokka fire, når jeg har kommet frem til dagens destinasjon, kan jeg ikke annet enn smile. Det er noe fantastisk befriende med å gå. Spesielt gjennom Spanias vakre landskap, gamle byer med vakre byggverk og øde sletter uten skygge. Det er noe inspirerende med denne veien, og alle som går den er likestilt, uavhengig av alder eller bakgrunn. De jeg har møtt har kommet med fantastisk tilbakemeldinger når de hører om Et skritt i riktig retning, og jeg har truffet mennesker med utrolige historier. En amerikaneren som hadde mistet kona si til brystkreft, hadde en datter som nettopp hadde fjernet brystene sine for å minske sjansene for kreft. De to guttene fra Tyskland med hunden Timmy, som begynte sin reise fra dørstokken sin, og hadde nå gått i litt over to mnd. Ei jente fra Spania gikk for å bearbeide morens bortgang til nettopp brystkreft. Eller den 81 år gamle mannen som gikk sin 18 Camino, og fortalte at for han var det et dop og en medisin. Jeg kunne ha gått i detalj om alt det fantastiske jeg har fått oppleve på de korte fire dagene, men jeg må finne senga før morgendagen.
Jeg har det magisk, og den eneste grunnen til at jeg ikke er i Santiago de Compostela allerede, er fordi jeg må ta hensyn til kroppen for hvert skritt jeg tar. Med det korte tidsrommet jeg har gitt meg, er det ikke tid til hviledager for å komme seg etter skader! Gode nyheter kom i forigårs; Løpeskjørt.no vil donere 1000,- kr til brystkreftsaken via Et skritt i riktig retning! Jeg er superlykkelig for å ha fått inn det første JA´et, og nå venter jeg bare på at noen vil bli med på konseptet med å gi 1 øre for hvert skritt jeg tar!
Kanskje du kjenner en bedrift som kanskje vil bli med? ;)
Over og ut,
Børge,
Spania
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar